Som jeg sa i uførtråden min på twitter back in the day; jeg er ikke noen master manipulator som kan lure hele fuckings helsevesenet til å tro at jeg har cptsd og bpd. Hadde kanskje ikke valgt shit med masse stigma om man først skulle juge om sjukdom, eller? Lov å tenke to ganger, men whatever.

Show Post

Poenget mitt til sist er ikke annet enn at folk antar at jeg er så mye friskere og alt sånt, men det er bare fordi dere får se et sandkorn av det jeg føler, for det er kun så mye jeg stoler på folk. Og sånn kommer det til å bli. Så før man skitsnakker at folk har faket sykdom, hold kjeft heller.

Show Post

Men det å være sint, å være høylytt sint og traumadumpe overalt, det var ikke bare validerende, fordi jeg fikk følgere som snakket med meg, diskuterte og så videre. Noen av dem ble venner. Noen av dem lot som om de var venner. Jeg savner ikke det. De få jeg har, er de jeg slipper innpå.

Show Post

Jeg savner ikke å være sint hele tiden, annet enn at jeg hadde mer energi på den tiden. DET savner jeg. Å ha så mye energi. Jeg orker ikke være så sint lenger. Det kommer bare ut i blaff, nå, og det er greit. Jeg har hodet mer i sanda, og det er også greit.

Show Post

Før var jeg en så åpen bok at jeg var verdens letteste å såre og manipulere. Det er i det minste et par hindre i veien nå. Men før, jeg var sint hele tiden, jeg skrev om alle mulige uretter hele tiden, og prøvde å redde folk for å slippe å deale med min egen hjerne. Vel. Det går ikke mer.

Show Post