For var det egentlig SÅ ille? Man er jo i live nå …

Show Post

Og på dagtid er ting oftere litt lysere. Eller i alle fall mindre mørkt. Og jeg har fått anfallet litt på avstand. Kanskje sovet en time eller to til sammen. Da er det enklere å ignorere det. Tenke at det ikke var så ille. Og det blir vanskeligere å snakke om enn når det er der.

Show Post

Førstnevnte kan jeg alltids snakke med en psykolog om. Sistnevnte er verre. Det er liksom ingen man kan ringe på det tidspunktet for å snakke en ned. "Æ tar alltid telefon om du ringe" my ass. Men mellom midnatt og syv forventer jeg ikke at noen svarer, uansett.

Show Post

Når folk spør meg hvordan jeg har det/hvordan det går, er erfaringen min at de spør for å være høflige. De forventer ikke et langt og innfløkt svar. Og det er ikke alltid det er lett å gi et heller. Og det er ingen der klokka 04:30 når jeg ligger og rister i et panikkanfall og tror jeg skal dø.

Show Post

Ja … Og jeg føler meg alene om veldig mye. Noe endrer seg kanskje nå som jeg har en psykolog å gå til igjen (første time i morra), men for det meste er det meg mot hjernen. Alene med meg selv. Det er (tidvis) vondt og vanskelig ikke å ha noen å dele noe med.

Show Post